Det var en gang...

Det var en gang at sola skinte, 

man kunne kjenne varmen helt inn til beinet.

Kjenne sildringen gjennom kroppen, 

og følelsen av yr.

Brått ble det borte,

kulden bredte seg utover, 

og det eneste man kan kjenne 

er de våte piskeslagene mot den bare huden..

Hvor skal dette ende?

dada...

Da var den HELT ferdig, og jenta ser kjempeflott ut i den!

♥

Litt tilgjort smil...  Lei av mammas paparazzi-virksomhet.. 

 I dag skal Tuva avgårde til mormor, og i kveld skal hun på bowling bursdag. Tror hun gleder seg fælt, men var litt skuffet over at hun MÅTTE på skole i dag. (Er jo vant til å ta seg fri når hun skal til momo) I den anledning lagde vi kort i går.. Hun ble veldig fornøyd selv, og ville helst beholde det for seg selv.

 Her skulle komme et bilde av innsiden, men det får vi ta igjen, 

siden blogger har bestemt seg for å være vrang i dag.....

 

Det var det for øyeblikket... Tar lang tid å blogge når bloggen ikke ønsker noen innlegg!

Gotisk kjole

Nå, etter myyye utsettelse, er endelig kjolen til Tuva snart ferdig. Det eneste som gjenstår er glidelås og to sømmer... Må si meg fornøyd med resultatet, og kommer med bilde av kjolen PÅ JENTA når den er helt klar!

For now...

Jul rundt hjørnet?

Nå når høsten har vist sitt ansikt, merker jeg meg at jeg tenker mer og mer på juletiden. Jeg har allerede begynt å planlegge og faktisk kjøpt et par gaver. Liker å være tidlig ute. Så blir det jo litt spesiellt i år, i og med at jeg har lillemann å dra med meg. Det er derfor bestemt at jeg skal prøøøøve å være ferdig med julegavene til november... I can do it!
Så legger jeg med en av mine aller-aller beste julefavoritter...

Bing og David! 

♥

Snart på tide å putte opp en teller til jul?! 

Et mål i livet

Nå når Tuva har begynt på skolen, er det mange tanker som har satt seg fast i hodet mitt. Dette er forsåvidt tanker som har lagt der i lang tid, men nå er det på tide å få det ut i verden...

Når man som liten begynner på skolen (mulig før også) danner man seg etterhvert idealer, visjoner, bilder og mål for livet. Jeg visste allerede i tredje klasse at jeg ville tegne, designe ect ect. Ikke fordi jeg var barn og likte tegning sådan, men jeg var tidlig flink. Dette var noe jeg kunne, i motsetning av andre ting.
Da ungdomsskolen nærmet seg enden, og det var på tide å velge videre skolegang, var valget klart. Det hadde det jo tross alt vært i en seks-syv år...

Jeg kom inn på linja jeg valgte, og gikk videre på Søm, som nå i dag heter Tekstil og håndverk (eller noe i den duren..) Jeg stortrivdes på skolen, gjorde oftest det beste jeg kunne, sånn praktisk-wise i allefall...
MEN SÅ kom valget videre... Jeg var dessverre for pysete å søke meg på skole bort herfra, dessverre, så jeg ble her. Det var også i desse tider realiteten tok meg igjen og hvisket meg i øret; "Det skal mye til for å komme gjennom nåløyet."
Sta som jeg var nektet jeg tvert å jobbe som lærling i industrien, det var ikke det jeg ville. I stedet valgte jeg ingenting...

Hvorfor skal det være så vanskelig å promotere seg selv, selge seg, vise hva man kan?! Hvorfor skal det i det hele tatt være så vanskelig å være UNIK? Å bli SETT og faktisk LIKT?

De fleste designere, uansett hva det gjelder, følger en stram linje på hva andre har fortalt dem, er in! Ja, for noen er jo opphavet til idèene! Hvem er den ekte skaperen her?!
Hvorfor skal alt være så likt hele tiden?!

Min teori er at Janteloven er en stor stopper for folk å komme seg frem. Man burde jo kunne være stolt av det man kan, og noen der ute kan jo faktisk fatte interesse for deg likevel! Jeg ville heller levd for de få, enn for flertallet...

Man må bare tørre å satse og gi alt for å nå sitt mål!

Hun er på veg!

For andre morgen på rad, har luften vært kald og fuktig.

Det lukter rått - myr - skogslukt... 

Hun gjør sin inntreden!

Selv om bladene ennå er grønne, er de allerede infisert.

Snart kommer de til å dø - falle - råtne...

Hun bykser frem og trekker naturen under sitt slør.

Høsten har kommet,

og hun har kommet for å bli...

Aktiv dødshjelp

Her en dag ble jeg stående å se på ei gammel dame, som sleit med å ordne på verandaen sin. Hun rullet rundt på stolen sin, og kavet fælt for å komme seg opp og bort dit hun skulle. Jeg vet at hun har vært hentet av ambulanse noen ganger, og hun er ganske gammel og skrøpelig. Jeg studerte henne med tungt hjerte, også kom jeg til å lure på om hun har det bra. Om hun er fornøyd med livet sitt, sånn det er nå. Har hun vært på randen til dødsfall, eller har hun allerede vært tur/retur?!

Hvorfor er det sånn at når personer dør, eller kanskje rettere sagt holder på å dø, at man legger de på sykehus, gjenoppstarter hjertet eller hva det nå skulle være, for så kanskje å se personen leve et sykt og tungt liv i ettertid?!
Når klokka slutter å tikke, er det ikke da meningen at det er over?!
Hvem er det egentlig som besitter retten til å si at man alltid skal forsøke gjenopplivning?
Man tenker lite på personen det omhandler... (Nå er det i hovedsak den eldre garden jeg snakker om , de gamle, senile, men også kreftpasienter med ukurerbar sykdom o.l. som har det vondt...)

Jeg skal ikke dra alle under samme kam, men skjer det noensinne at man tenker på den syke, om den syke faktisk vil leve.
Oftest tror jeg svaret er NEI. Man tenker på seg selv.. Det er jo klart en ikke vil miste sin mor/far, bestemor, søster, bror ect ect ect, men er det ikke egoistisk av oss å kreve at de skal leve, når de kanskje heller ville ha gått over til den andre siden?!
Er det rettferdig av oss å sende gamle på institusjoner å glemme de?
Være hjelpende til vi selv ikke klarer, for så å gi dem opp?

Jeg mener at alle skulle hatt rett til å ende sitt eget liv, om livet i utgangspunktet er tungt å leve.
Det er ikke riktig å si at det er egoistisk av de å ville ende livet, når sannheten er at det er vi som er egoistiske for å ville ha dem her!!!

Hva mener du om aktiv dødshjelp?

I dei sumarsdage....

Det har gått en liten stund siden sist blogginnlegg, men det har vært en travel uke. Ask Emilian har rukket å bli seks mnd, jeg har blitt 27, og Tuva har blitt skolejente!!!

Årene renner av gårde når man blir voksen og får barn, ingen tvil om det!

Guttaboys koser seg

På mandag hadde vi besøk av Jonathan, Fride, MJ og Joachim. Været brilljerte med sin varme side, så det ble grilling og utekos som sto på menyen.Guttaboys tok livet med ro, og koste seg både med lek og fjas. (For de små guttene ble det også litt vognkos, les: søvn.)

Mamma og co besøkte oss på tirsdag. Undertegnede fyllte 27 år, og innså med stor skrekk at en ikke er ungdom lenger... Tom var så snill å lage kake til lille meg, og den smakte selvfølgelig fortreffelig, som vanlig! 

Når sant skal sies, så føler jeg meg ikke så gammel som jeg er, men det er vel kanskje på tide å bli voksen, da?! (Begynner nå å skjønne eldre som er ung til sinns ;p)

Vi fikk besøk av Sølvi, Jonas og Konstanse på onsdag. Det ble kos for de fleste. Tuva var kjempeglad for endelig å treffe igjen  Jonas. (De er barndomsvenner, om det blir det rette å si, og det er dessverre ikke så ofte de treffes, siden de bor så langt unna hverandre)

For Ask var det utrolig spennende å "leke" med en på sin alder. Konstanse er ca et halvt år eldre, og veldig utforskende! Til tross for småfingres glede å plukke borti hverandre gikk det veldig bra, og jeg tror de kosa seg godt da de leika seg på krabbeteppet! 

På torsdag var den store dagen kommet. Tuva Sofie skulle begynne på skolen!!!

Natalie og Tuva venter spent på hva som skal skje...

 

Det var oppmøte halv ni i gymsalen. Der ble de introdusert for lærere og deretter ropt opp, klasse for klasse. Når navnet deres ble ropt skulle de komme opp på scena og få en rose av fadderen sin. Sååå utrolig søte unger!!!

Sammen dannet 19 barn en vakker bukett av barn som skal gå i klasse 1B.

Når alle var ropt opp og bilder var tatt, skulle vi sammen spasere opp til klasserommet de skal ha. Der hang vi på plass sekken, og fant plassen til Tuva. Helt fremme ved kateteret sto en lapp med navnet Tuva Sofie på. ♥

Etter enda litt bildetagning, en sang og litt informasjon, ble vi foreldre jagd hjem, og barna skulle bli igjen alene, for å bli kjent. 

Jeg tok med meg Marie hjem for en kaffi og trilletur, og klokken ett var Tuva klar for å hentes...

Nå dro vi ut til byen for å treffe Linn, og nyte det vakre varme været i byparken! Tuva fikk leika seg, mens vi slikka sol. Ask fikk prøve å sette beina(/hendene) på gress for første gang, og du kan tro det var en spennende opplevelse!! 

Verdens beste Linn

Ask utforsker gresset

Guttene i mitt liv! ♥

Tuva i  full sving...

 

 I går var Tuva på skolen til tre. Må jo prøve ut litt SFO også, å få lekt seg litt! Tror hun har hatt det fint på skolen hittils.. Blir spennende å se hvor lang tid det tar før jeg hører "du skal ikke følge meg inn". 

Det var litt oppdatering fra uken som var, nå skal jeg nyte helga med litt helgerydding og kos med min lille fantastisk hærlige familie!!! 

♥

Hvordan gikk første skole-/barnehagedagen til barnet ditt?

Strykemerker??

Jeg er så og si ferdig å sy sengekant til lillemann, den ble i lyseblått bomullsstoff, og joda.. Blei vel egentlig fornøyd. (bilde kommer etterhvert)
Nå er jeg på utkikk etter the strykemerke! Jeg snakker om the one...
Jeg er på utkikk etter et jeg kan ha på hodegavelen, og jeg vil at det skal være et dyr... Et...jungeldyr, siden rommet til lillemann har jungel tema!

Noen som vet om en fabelaktig butikk som selger STORE STRYKEmerker???

Siste uke før skolestart...

Nå er det noen dager siden sist, så dere bør vel få en liten oppdatering?!
Uken har vært stappet med selskapeligheter.
På mandag ble dagen til Tuva feiret med familieselskap. 

Det kom mange gjester og hun fikk mye fint. Hun fikk blant annet mange fine klær til det nye skoleåret, og mye penger.Alt i alt tror jeg dagen ble fin for de fleste. Henrik og Tom fikk tøffa seg litt på skateboardet, mens Tuva og Sarah tegna og lekte gjemsel. De voksne klarte seg fint med kaffi og mye prat. Anniken og Ask fant tonen på slutten av dagen, så det ble en del sjarm for foreldrenes øyner.

På onsdag hadde vi planer om shopping på Moa... Dvs Tuva skulle shoppe, for bursdagspengene hun fikk. Før vi fikk pakket på oss klær for å dra, fikk vi melding om et lite besøk som ville komme til oss. Nydelige lille Ronja! Søteste, lille jenta til Thomas og Cecilie. Var koslig å endelig møte den vakre skapningen. En mnd er hun blitt, og fortsatt en liiiten baby, faktisk litt som Ask var når han ble født. Det var selvfølgelig stas, både for Ask å se den lille jenta, og for Tuva å holde.

Når besøket var dratt kom vi oss avgårde til Moa.
For pengene kjøpte hun seg "Littlest Pets Shop" hus og noe Design Model greier. Lommeboka ble tom, men jenta meeeeget så fornøyd!

På stua ved lua, ligger skatten i hatten....
På fredag kom dagen Tuva hadde venta så altfor lenge på... Dagen hun skulle ha barnebursdag!!!
Av tolv inviterte, var det seks som kom, pg det endte med å bli en ganske bedagelig affære. I gave fikk hun dukke, kritt, penner og matboks. Tror de kosa seg godt småjentene.
Det ble skattejakt, hele fire kart gav beskrivelse til hvor skatten måtte befinne seg. To gåter og to kart. Og, jadda, de fant frem til slutt....

Til og med Ask fikk sin del av oppmerksomheten da to av Tuva sine gjester lekte og prata mye med han. Det er ikke vansklig å tilfredsgjøre en liten Ask Emilian.
Etter to små timer, varbarna klare for å bli hentet, og mine barn skulle gjøres klar for senga. Endelig ferdig med selskapligheter. Tar på å være vertinne, men det vet vel de fleste.

Ellers... Så vokser Ask og blir stor, seks mnd nå på onsdag faktisk... Han sitter snart ganske godt alene, nå må han fortsatt ha liiitt hjelp, for deter lett å falle sammen. Han har rullet seg på magen i vel en mnd og er på full utforskning på hvordan å komme seg frem. Til nå har det stort sett gått i ryggemodus, og clockwise bevegelse, men han er stadig oppe med rompa i været og øver seg på krypestilling... Flinke lille gutten!!!

No pictures, please...

Barna mine begynner å bli så store!!! Kommende torsdag er storejentami skolejente, og før jeg vet ordetav det så sitter Ask på skolebenken han også...

Verdens beste jente fyller år!

Min skjønneste lille skatt fyller 6 år i dag, vi har sendt hilsen i avisa... 

Til Tuva, Fra mamma, Ask og Tom.

Hun er så heldig å få hilsen fra tante Linn også...

GRATULERER MED DAGEN JENTA VÅR!!!

Når det gjelder navn...

Dette innlegget kan kanskje bli for mye for noen, men dette er min ærlige mening om saken. Nå til dags har det blitt mer og mer populært å kalle barna noe spesiellt. Man vil at barn skal ha sin egen identitet, derav egne navn. At foreldre skal miste omsorgsretten til barna sine, fordi de velger et spesifikt navn, er for meg helt... Jeg klarer ikke en gang å sette ord på det.

De fleste har vel fått med seg saken om lille Adolf...

Jo, man kan selfølgelig forakte det at foreldrene velger å kalle sitt barn for Adolf Hitler, men hvorfor i pokker skal vi bry oss? Hvorfor skal hele verden sette seg opp en mening om at dette er uansvarlige foreldre? Der vil alltid finnes navn som bærer tabu med seg, for et eller flere mennesker,  men når skal det tabuet slippe? Selv har jeg likt Lolita veldig godt som jentenavn, og Fenris var et navn vi faktisk tenkte på, når lille Ask var født. Desse navnene har jo også en tabu faktor, kanskje ikke en så sterk en sådan, men likevel...
Vi liker det Norrønske, derfor faller det naturlig å velge et norrønsk navn, likså de nasjonalistiske vil like å velge navn deretter. Folk må da få ha sine egne meninger, så lenge de ikke bryter lover eller forstyrrer andre med den? Men at en butikk ikke vil lage en kake til en liten gutt, fordi han bærer navnet Adolf Hitler... Det synes jeg faktisk er veldig trist. Voksne folk gjør seg til mobbere, fordi barn har uvanlige eller tabu navn... Barna selv er jo ofte uviten om tabuet over sitt eget navn, så det er klart at det er de voksne som står for svertinga!


Jeg fortalte en gang til en godt voksen mann at Carmen var et navn jeg tenkte på da jeg fikk Tuva. Han kunne ikke forstå hvorfor jeg ville ha valgt et "mobbenavn". Da begynner man faktisk å lure her.. Hvem er det som står for mobbing, svartelisting av navn ect ect... Skulle ukrisne da bli provosert av at folk kaller barna sine Jesus?

Min mening er at man burde gi seg en lang en i hva folk velger å kalle barna sine. De burde få en frisk start, uavhengig av hvilket navn de har fått tildelt.

Og selv om foreldre velger navn som de er fascinerende, eller tiltalende på ett eller annet vis, så betyr det ikke  nødvendigvis at de er noen dårlige foreldre.

Jeg kunne ha skrevet mye om dette temaet, for dette er virkelig et tema som irriterer meg. La folk få friheten til å kalle barna sine det de vil. Om de så vil kalle jenta si for Hel, la de nå gjøre det også!

De siste dager...

Ja... Kanskje man skulle oppsummere de siste dagene?
Jeg vet det er noen som venter spent på en liten photosession som vi hadde av tre små karer.

Vi var på besøk på Skodje, i forgårs. Der hadde vi en koslig sammenkomst, Anne Margrethe, Siri og jeg. Siri bor i Rygge så henne er det ikke ofte en får snakket med. Jeg synes det var kjempetrivelig å treffe de igjen. Guttaboys koste seg også, selv om Adrian, verten for dagen, sov store deler av tiden. Det var klart spennende for Ask å treffe barn på sin egen alder (selv om det skal sies at Sondre har blitt 1 år). For mamma var det klart at det gjorde seg med litt veninnetid.

Sondre, Ask og Adrian.

Sånn utenom fjasing rundt i heimen, har jeg karret meg til med litt hobbypuslerier, og jeg er snart ferdig med teppe/kosedyr settet som jeg har sydd. Bilde kommer når det er heeelt ferdig. ;) Neste syprosjekt er å sy ferdig kjolen til Tuva og sy sengekant til lille Ask, som stadig setter beina i sprinklene.

Ene maleriet mitt er også snart i boks, og jeg satser på det er ferdig i løpet av dagen. 

Så må jeg vel legge til at et av mine snilleste godeste vennepar har fått ei lita tulle. Vel å merke snart en mnd siden  (men bedre sent enn aldri), og i den anledning laga jeg et kort til dem. Ikke det beste arbeidet, men det ble helt greit. Som jeg sier.. Man tager hvad man haver! 

Jojo... Da var vel skrivetrangen tilfredsstillt. Nå skal jeg ha meg frokost - Havregrynsgrøt! MMMMM!!!!

Borte???

Det må jeg si.... 

Har lagt merke til at det er lite action rundt om på diverse blogger... 

Har alle tatt ferie seint i år? 

Hm...

My Precious

Dette bildet ble tatt 31.august, klar for sin første trilletur...

Liten?

Jeg? 

Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

Det var dette diktet som beit seg fast i meg, der vi satt i fellesarealet på Neonatal avd. Her var de samlet, alle barna som ble født for tidlig, eller hadde andre problemer hvor de trengte å bli tatt ekstra godt vare på, blant dem, min lille pike...

Datoen var 9.august 2004, og Tuva Sofie hadde kommet til verden 6 og en halv uke før termin. Hun var 43 cm og veide 2036 gram. Jeg ble fortalt fra første stund at hun var en sta, men sterk liten hissigpropp, som lot sinnet komme til overflaten, når mamma ikke var til stede. Allerede første uken så vi tegn til at hun klarte seg utrolig godt, og etter tre uker kunne vi endelig ta henne med hjem.

Hvem skulle tro at desse årene skulle gå så fort? Man merker ikke hvor stor hun har blitt, før man ser tilbake på bilder, gjerne fra et år i forveien. Da ser man hvor flink hun er blitt, og hvor selvstendig hun til tider kan være. Hun fyller 6 år om syv dager, og skolen starter om sytten dager. Etter det går vel tiden enda fortere, og før man aner har hun blitt tenåring. 

Det er til tider trist at barna skal vokse opp så raskt, men samtidig er det flott å se hvilket menneske de utvikler seg til å bli. Egenskaper de tidlig fikk, er ofte egenskaper de fortsatt har... Med det så håper jeg at Tuva fortsetter å være en ressurssterk jente, og at hun når langt her i verden. Jeg skal i allefall gjøre det jeg kan for at hun skal få et rikt liv, med opplevelser hun kan ta med seg videre til den dag hun får egne barn.

 Mamma elsker deg, baby...