Et mål i livet

Nå når Tuva har begynt på skolen, er det mange tanker som har satt seg fast i hodet mitt. Dette er forsåvidt tanker som har lagt der i lang tid, men nå er det på tide å få det ut i verden...

Når man som liten begynner på skolen (mulig før også) danner man seg etterhvert idealer, visjoner, bilder og mål for livet. Jeg visste allerede i tredje klasse at jeg ville tegne, designe ect ect. Ikke fordi jeg var barn og likte tegning sådan, men jeg var tidlig flink. Dette var noe jeg kunne, i motsetning av andre ting.
Da ungdomsskolen nærmet seg enden, og det var på tide å velge videre skolegang, var valget klart. Det hadde det jo tross alt vært i en seks-syv år...

Jeg kom inn på linja jeg valgte, og gikk videre på Søm, som nå i dag heter Tekstil og håndverk (eller noe i den duren..) Jeg stortrivdes på skolen, gjorde oftest det beste jeg kunne, sånn praktisk-wise i allefall...
MEN SÅ kom valget videre... Jeg var dessverre for pysete å søke meg på skole bort herfra, dessverre, så jeg ble her. Det var også i desse tider realiteten tok meg igjen og hvisket meg i øret; "Det skal mye til for å komme gjennom nåløyet."
Sta som jeg var nektet jeg tvert å jobbe som lærling i industrien, det var ikke det jeg ville. I stedet valgte jeg ingenting...

Hvorfor skal det være så vanskelig å promotere seg selv, selge seg, vise hva man kan?! Hvorfor skal det i det hele tatt være så vanskelig å være UNIK? Å bli SETT og faktisk LIKT?

De fleste designere, uansett hva det gjelder, følger en stram linje på hva andre har fortalt dem, er in! Ja, for noen er jo opphavet til idèene! Hvem er den ekte skaperen her?!
Hvorfor skal alt være så likt hele tiden?!

Min teori er at Janteloven er en stor stopper for folk å komme seg frem. Man burde jo kunne være stolt av det man kan, og noen der ute kan jo faktisk fatte interesse for deg likevel! Jeg ville heller levd for de få, enn for flertallet...

Man må bare tørre å satse og gi alt for å nå sitt mål!