Tankene svirrer i hodet, atter en gang om vennene som man en gang hadde. De var jo ikke virkelige, da hadde man kanskje hatt de ennå? Deler av meg føler at alt har vært en illusjon. Perioden jeg tenker på var ikke den verste i livet mitt, egentlig. Jeg visste hvor jeg hadde meg selv, og jeg var meg selv fullt ut. Lurer på om det var utviklingen i ettertid, eller avstanden som gjorde at de ble borte?
Man merker jo oftest ikke forandringene man går igjennom selv, men alle andre merker det nok på deg. Spesielt når det er lenge siden de så deg sist. Jeg erkjenner at jeg ble nok en person folk ikke ville kjenne, og jeg har vel i bunn og grunn bare meg selv å takke, men tankene ligger der ennå. Ulmer, og kan når som helst blusse opp til brann. Nei, det er ikke hat jeg refererer til, bare en simpel lengsel, etter noe som aldri kan komme tilbake.
Så var spørsmålet... Hvorfor så nedfor, når jeg var så lysten i går? Jo, fordi denne jenta har glemt å ta medisinen sin i dag!
Kroppen er sliten etter, sikkert alt for mye, anstrengelse. Klerer rett og slett ikke være på jobb uten å benytte hvert øyeblikk for å gjøre NOE! Da tar søvnen meg!
Savnet etter mannen tærer også på. Hva hadde man ikke gjort for å fått litt kos i disse dager?! Begynner å merke graviditeten kroppslig sett. LES; Ikke spesielt bøyelig lenger. Magen begynner å komme i veien for meg selv, om man kan si det sånn. Ja, man kan undre seg hva jeg driver med, der magen allerede er i veien. Saken er det at den er helt enkelt kommet frem til overflaten, og den har vel ikke akkurat tenkt å bli noe mindre med det første.
Vel, det er bra jeg har psykologen min her, slik jeg kan notere ned alle tanker jeg gjør meg. Det hjelper, føler meg nesten bedre allerede.
I morgen bærer det av sted til Averøya, forhåpentligvis. Det blir koselig med familiebesøk til mine kjære gamlinger! Kommer nok til å lide av en smule data-abstinenser, men det får jeg klare!
All my love to you baby!
Sahur Setelah Adzan
for ett år siden
Innlegg
1 om dette...:
Kjære lille tante-jente :0)
En ting man må huske på, er at mennesker kommer og går i livet. Det pussige er at en gjerne tiltrekker seg personer som man trenger der og da...og når man ikke trenger dem lenger, ja, da forsvinner de. Det trenger ikke være noen dramatikk i dette, det er en del av livets syklus og er sånn for oss alle. En utvikler seg og går videre, behovene endrer seg. Men, det er ikke dermed sagt at det ikke var virkelige venner, heller ikke at en selv ikke var en virkelig venn!
For alle mennesker går gjennom forskjellige faser i livet, der venner kommer og går. Noen blir værende i nærheten, mens andre forsvinner litt mere ut på siden og andre igjen forsvinner helt.
Husk at vi alle er resultater av vår fortid, på godt og vondt. Og du min kjære Caroline er langt sterkere enn du gir deg selv kreditt for å være.
Det ligger garantert store ting og opplevelser foran deg, du må bare huske å plukke av livets tre. Kommer det mere motgang??? Ja, helt sikkert! En del av livet det også, poenget er hvordan man takler og bruker erfaringene en gjør seg. Se deg ikke så mye tilbake, lev livet nå!
Glad i deg snuppa :0)
Legg inn en kommentar