Lengsel etter en venn

Jeg er trist nå. Har akkurat sett på bilder av mine venner, som jeg så sjelden treffer for tiden. Jeg blir tung om hjertet når jeg tenker på de vennene som en gang sto meg svært nær, nå bare føles som bekjente. Jeg vet jo at de alltid kommer til å være mine venner, at tiden ikke strekker til for noen av oss. Men noen ganger skulle jeg ønske de bodde rett over gata, slik at jeg kunne løpt til de for råd, for en prat eller for en klem. Jeg savner enkelte mer enn andre, og det blir ikke bedre av å tenke på alle de gode stundene jeg har hatt med hver av dem; Linnka, Elisabeth, Sølvi, Helene...

Hver av dere har en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg håper at dere aldri noensinne vil glemme meg, selv om jeg ikke alltid er like flink å holde kontakten. Jeg tenker ofte på dere, dere betyr en stor del i mitt liv.. Den gang da, og nå i dag.
Jeg er glad i dere, og jeg savner dere fælt!