Caroline våknet i dag til fint vær.. trodde hun. Hun tittet ut og oppdaget den brutale sannheten at klesvasken, som nok kunne vært tatt inn i går, var klissvåt av regnet som falt i natt. Hun sukket oppgitt og fikk ungen trygt i barnehagen. På vei hjem så hun en aldeles så vakker fristende snøtopp. Der kunne hun nok klart å tilbringe noen timer. Sneen på toppen av fjellet så meget varm og innbydende ut, forstå det den som kan. Her er i allefall bilde av den.
Ellers har Caroline en del tanker som komprimeres inne i sitt hode. Noen av de skal i dag muligens avdekkes, om hun lar seg knekke. Vil hun la seg knekke? Bør hun? Det er opp til tiden å vise, men hun blir mer og mer sikker på hver dag, at den eneste som bør stoles på er henne selv. Så i faenskapens vold, skriver hun ned dette sitatet...
Så et frø mens der ennå finnes et frø å så.
Når det gror, kommer ditt andre ansikt til å vises,
og andre vil se det samme som jeg ser.
Innlegg
0 om dette...:
Legg inn en kommentar