♥
| Litt tilgjort smil... Lei av mammas paparazzi-virksomhet.. |
| Litt tilgjort smil... Lei av mammas paparazzi-virksomhet.. |
skrevet av Caroline kl. 12:10 0 om dette...
Etiketter: Kreativitet og Inspirasjon
Nå, etter myyye utsettelse, er endelig kjolen til Tuva snart ferdig. Det eneste som gjenstår er glidelås og to sømmer... Må si meg fornøyd med resultatet, og kommer med bilde av kjolen PÅ JENTA når den er helt klar!
skrevet av Caroline kl. 21:33 0 om dette...
Etiketter: Kreativitet og Inspirasjon
Nå når høsten har vist sitt ansikt, merker jeg meg at jeg tenker mer og mer på juletiden. Jeg har allerede begynt å planlegge og faktisk kjøpt et par gaver. Liker å være tidlig ute. Så blir det jo litt spesiellt i år, i og med at jeg har lillemann å dra med meg. Det er derfor bestemt at jeg skal prøøøøve å være ferdig med julegavene til november... I can do it!
Så legger jeg med en av mine aller-aller beste julefavoritter...
skrevet av Caroline kl. 09:27 0 om dette...
Etiketter: Alt det andre
Nå når Tuva har begynt på skolen, er det mange tanker som har satt seg fast i hodet mitt. Dette er forsåvidt tanker som har lagt der i lang tid, men nå er det på tide å få det ut i verden...
Når man som liten begynner på skolen (mulig før også) danner man seg etterhvert idealer, visjoner, bilder og mål for livet. Jeg visste allerede i tredje klasse at jeg ville tegne, designe ect ect. Ikke fordi jeg var barn og likte tegning sådan, men jeg var tidlig flink. Dette var noe jeg kunne, i motsetning av andre ting.
Da ungdomsskolen nærmet seg enden, og det var på tide å velge videre skolegang, var valget klart. Det hadde det jo tross alt vært i en seks-syv år...
Jeg kom inn på linja jeg valgte, og gikk videre på Søm, som nå i dag heter Tekstil og håndverk (eller noe i den duren..) Jeg stortrivdes på skolen, gjorde oftest det beste jeg kunne, sånn praktisk-wise i allefall...
MEN SÅ kom valget videre... Jeg var dessverre for pysete å søke meg på skole bort herfra, dessverre, så jeg ble her. Det var også i desse tider realiteten tok meg igjen og hvisket meg i øret; "Det skal mye til for å komme gjennom nåløyet."
Sta som jeg var nektet jeg tvert å jobbe som lærling i industrien, det var ikke det jeg ville. I stedet valgte jeg ingenting...
Hvorfor skal det være så vanskelig å promotere seg selv, selge seg, vise hva man kan?! Hvorfor skal det i det hele tatt være så vanskelig å være UNIK? Å bli SETT og faktisk LIKT?
De fleste designere, uansett hva det gjelder, følger en stram linje på hva andre har fortalt dem, er in! Ja, for noen er jo opphavet til idèene! Hvem er den ekte skaperen her?!
Hvorfor skal alt være så likt hele tiden?!
Min teori er at Janteloven er en stor stopper for folk å komme seg frem. Man burde jo kunne være stolt av det man kan, og noen der ute kan jo faktisk fatte interesse for deg likevel! Jeg ville heller levd for de få, enn for flertallet...
Man må bare tørre å satse og gi alt for å nå sitt mål!
skrevet av Caroline kl. 14:46 0 om dette...
Etiketter: Tenkeboksen
skrevet av Caroline kl. 08:49 0 om dette...
Etiketter: Alt det andre
Her en dag ble jeg stående å se på ei gammel dame, som sleit med å ordne på verandaen sin. Hun rullet rundt på stolen sin, og kavet fælt for å komme seg opp og bort dit hun skulle. Jeg vet at hun har vært hentet av ambulanse noen ganger, og hun er ganske gammel og skrøpelig. Jeg studerte henne med tungt hjerte, også kom jeg til å lure på om hun har det bra. Om hun er fornøyd med livet sitt, sånn det er nå. Har hun vært på randen til dødsfall, eller har hun allerede vært tur/retur?!
Hvorfor er det sånn at når personer dør, eller kanskje rettere sagt holder på å dø, at man legger de på sykehus, gjenoppstarter hjertet eller hva det nå skulle være, for så kanskje å se personen leve et sykt og tungt liv i ettertid?!
Når klokka slutter å tikke, er det ikke da meningen at det er over?!
Hvem er det egentlig som besitter retten til å si at man alltid skal forsøke gjenopplivning?
Man tenker lite på personen det omhandler... (Nå er det i hovedsak den eldre garden jeg snakker om , de gamle, senile, men også kreftpasienter med ukurerbar sykdom o.l. som har det vondt...)
Jeg skal ikke dra alle under samme kam, men skjer det noensinne at man tenker på den syke, om den syke faktisk vil leve.
Oftest tror jeg svaret er NEI. Man tenker på seg selv.. Det er jo klart en ikke vil miste sin mor/far, bestemor, søster, bror ect ect ect, men er det ikke egoistisk av oss å kreve at de skal leve, når de kanskje heller ville ha gått over til den andre siden?!
Er det rettferdig av oss å sende gamle på institusjoner å glemme de?
Være hjelpende til vi selv ikke klarer, for så å gi dem opp?
Jeg mener at alle skulle hatt rett til å ende sitt eget liv, om livet i utgangspunktet er tungt å leve.
Det er ikke riktig å si at det er egoistisk av de å ville ende livet, når sannheten er at det er vi som er egoistiske for å ville ha dem her!!!
Hva mener du om aktiv dødshjelp?
skrevet av Caroline kl. 17:01 0 om dette...
Etiketter: Tenkeboksen
Det har gått en liten stund siden sist blogginnlegg, men det har vært en travel uke. Ask Emilian har rukket å bli seks mnd, jeg har blitt 27, og Tuva har blitt skolejente!!!
Årene renner av gårde når man blir voksen og får barn, ingen tvil om det!
| Guttaboys koser seg |
| Natalie og Tuva venter spent på hva som skal skje... |
| Verdens beste Linn |
| Ask utforsker gresset |
| Tuva i full sving... |
skrevet av Caroline kl. 11:35 0 om dette...
Etiketter: Hverdagens Lykke
| Provided by website hit counters website. |