About Me

Bildet mitt
Ei fornøyd jente på 28 år, som er bosatt i eget hus, sammen med forloveden min, Tom, ei datter på 7, og liten gutt på 2 år. Dette er min blogg hvor jeg stort sett skriver om hverdagslige sysler og gleder, men siden jeg er en veldig kreativ sjel, som liker å pussle med det meste, så kommer her også innskudd av kreativitet og andre ting som måtte oppta meg. Kanskje jeg kan INSPIRERE deg?

fredag 27. august 2010

dada...

Da var den HELT ferdig, og jenta ser kjempeflott ut i den!

Litt tilgjort smil...  Lei av mammas paparazzi-virksomhet.. 

 I dag skal Tuva avgårde til mormor, og i kveld skal hun på bowling bursdag. Tror hun gleder seg fælt, men var litt skuffet over at hun MÅTTE på skole i dag. (Er jo vant til å ta seg fri når hun skal til momo) I den anledning lagde vi kort i går.. Hun ble veldig fornøyd selv, og ville helst beholde det for seg selv.

 Her skulle komme et bilde av innsiden, men det får vi ta igjen, 

siden blogger har bestemt seg for å være vrang i dag.....

 

Det var det for øyeblikket... Tar lang tid å blogge når bloggen ikke ønsker noen innlegg!

onsdag 25. august 2010

Gotisk kjole

Nå, etter myyye utsettelse, er endelig kjolen til Tuva snart ferdig. Det eneste som gjenstår er glidelås og to sømmer... Må si meg fornøyd med resultatet, og kommer med bilde av kjolen PÅ JENTA når den er helt klar!

For now...

Jul rundt hjørnet?

Nå når høsten har vist sitt ansikt, merker jeg meg at jeg tenker mer og mer på juletiden. Jeg har allerede begynt å planlegge og faktisk kjøpt et par gaver. Liker å være tidlig ute. Så blir det jo litt spesiellt i år, i og med at jeg har lillemann å dra med meg. Det er derfor bestemt at jeg skal prøøøøve å være ferdig med julegavene til november... I can do it!
Så legger jeg med en av mine aller-aller beste julefavoritter...

Bing og David! 



Snart på tide å putte opp en teller til jul?! 

tirsdag 24. august 2010

Et mål i livet

Nå når Tuva har begynt på skolen, er det mange tanker som har satt seg fast i hodet mitt. Dette er forsåvidt tanker som har lagt der i lang tid, men nå er det på tide å få det ut i verden...

Når man som liten begynner på skolen (mulig før også) danner man seg etterhvert idealer, visjoner, bilder og mål for livet. Jeg visste allerede i tredje klasse at jeg ville tegne, designe ect ect. Ikke fordi jeg var barn og likte tegning sådan, men jeg var tidlig flink. Dette var noe jeg kunne, i motsetning av andre ting.
Da ungdomsskolen nærmet seg enden, og det var på tide å velge videre skolegang, var valget klart. Det hadde det jo tross alt vært i en seks-syv år...

Jeg kom inn på linja jeg valgte, og gikk videre på Søm, som nå i dag heter Tekstil og håndverk (eller noe i den duren..) Jeg stortrivdes på skolen, gjorde oftest det beste jeg kunne, sånn praktisk-wise i allefall...
MEN SÅ kom valget videre... Jeg var dessverre for pysete å søke meg på skole bort herfra, dessverre, så jeg ble her. Det var også i desse tider realiteten tok meg igjen og hvisket meg i øret; "Det skal mye til for å komme gjennom nåløyet."
Sta som jeg var nektet jeg tvert å jobbe som lærling i industrien, det var ikke det jeg ville. I stedet valgte jeg ingenting...

Hvorfor skal det være så vanskelig å promotere seg selv, selge seg, vise hva man kan?! Hvorfor skal det i det hele tatt være så vanskelig å være UNIK? Å bli SETT og faktisk LIKT?

De fleste designere, uansett hva det gjelder, følger en stram linje på hva andre har fortalt dem, er in! Ja, for noen er jo opphavet til idèene! Hvem er den ekte skaperen her?!
Hvorfor skal alt være så likt hele tiden?!

Min teori er at Janteloven er en stor stopper for folk å komme seg frem. Man burde jo kunne være stolt av det man kan, og noen der ute kan jo faktisk fatte interesse for deg likevel! Jeg ville heller levd for de få, enn for flertallet...

Man må bare tørre å satse og gi alt for å nå sitt mål!

Hun er på veg!


For andre morgen på rad, har luften vært kald og fuktig.
Det lukter rått - myr - skogslukt... 
Hun gjør sin inntreden!
Selv om bladene ennå er grønne, er de allerede infisert.
Snart kommer de til å dø - falle - råtne...
Hun bykser frem og trekker naturen under sitt slør.

Høsten har kommet,
og hun har kommet for å bli...

lørdag 21. august 2010

Aktiv dødshjelp

Her en dag ble jeg stående å se på ei gammel dame, som sleit med å ordne på verandaen sin. Hun rullet rundt på stolen sin, og kavet fælt for å komme seg opp og bort dit hun skulle. Jeg vet at hun har vært hentet av ambulanse noen ganger, og hun er ganske gammel og skrøpelig. Jeg studerte henne med tungt hjerte, også kom jeg til å lure på om hun har det bra. Om hun er fornøyd med livet sitt, sånn det er nå. Har hun vært på randen til dødsfall, eller har hun allerede vært tur/retur?!

Hvorfor er det sånn at når personer dør, eller kanskje rettere sagt holder på å dø, at man legger de på sykehus, gjenoppstarter hjertet eller hva det nå skulle være, for så kanskje å se personen leve et sykt og tungt liv i ettertid?!
Når klokka slutter å tikke, er det ikke da meningen at det er over?!
Hvem er det egentlig som besitter retten til å si at man alltid skal forsøke gjenopplivning?
Man tenker lite på personen det omhandler... (Nå er det i hovedsak den eldre garden jeg snakker om , de gamle, senile, men også kreftpasienter med ukurerbar sykdom o.l. som har det vondt...)

Jeg skal ikke dra alle under samme kam, men skjer det noensinne at man tenker på den syke, om den syke faktisk vil leve.
Oftest tror jeg svaret er NEI. Man tenker på seg selv.. Det er jo klart en ikke vil miste sin mor/far, bestemor, søster, bror ect ect ect, men er det ikke egoistisk av oss å kreve at de skal leve, når de kanskje heller ville ha gått over til den andre siden?!
Er det rettferdig av oss å sende gamle på institusjoner å glemme de?
Være hjelpende til vi selv ikke klarer, for så å gi dem opp?

Jeg mener at alle skulle hatt rett til å ende sitt eget liv, om livet i utgangspunktet er tungt å leve.
Det er ikke riktig å si at det er egoistisk av de å ville ende livet, når sannheten er at det er vi som er egoistiske for å ville ha dem her!!!

Hva mener du om aktiv dødshjelp?

I dei sumarsdage....

Det har gått en liten stund siden sist blogginnlegg, men det har vært en travel uke. Ask Emilian har rukket å bli seks mnd, jeg har blitt 27, og Tuva har blitt skolejente!!!

Årene renner av gårde når man blir voksen og får barn, ingen tvil om det!

Guttaboys koser seg
På mandag hadde vi besøk av Jonathan, Fride, MJ og Joachim. Været brilljerte med sin varme side, så det ble grilling og utekos som sto på menyen.Guttaboys tok livet med ro, og koste seg både med lek og fjas. (For de små guttene ble det også litt vognkos, les: søvn.)

Mamma og co besøkte oss på tirsdag. Undertegnede fyllte 27 år, og innså med stor skrekk at en ikke er ungdom lenger... Tom var så snill å lage kake til lille meg, og den smakte selvfølgelig fortreffelig, som vanlig! 

Når sant skal sies, så føler jeg meg ikke så gammel som jeg er, men det er vel kanskje på tide å bli voksen, da?! (Begynner nå å skjønne eldre som er ung til sinns ;p)


Vi fikk besøk av Sølvi, Jonas og Konstanse på onsdag. Det ble kos for de fleste. Tuva var kjempeglad for endelig å treffe igjen  Jonas. (De er barndomsvenner, om det blir det rette å si, og det er dessverre ikke så ofte de treffes, siden de bor så langt unna hverandre)
For Ask var det utrolig spennende å "leke" med en på sin alder. Konstanse er ca et halvt år eldre, og veldig utforskende! Til tross for småfingres glede å plukke borti hverandre gikk det veldig bra, og jeg tror de kosa seg godt da de leika seg på krabbeteppet! 


På torsdag var den store dagen kommet. Tuva Sofie skulle begynne på skolen!!!
Natalie og Tuva venter spent på hva som skal skje...
 

Det var oppmøte halv ni i gymsalen. Der ble de introdusert for lærere og deretter ropt opp, klasse for klasse. Når navnet deres ble ropt skulle de komme opp på scena og få en rose av fadderen sin. Sååå utrolig søte unger!!!
Sammen dannet 19 barn en vakker bukett av barn som skal gå i klasse 1B.
Når alle var ropt opp og bilder var tatt, skulle vi sammen spasere opp til klasserommet de skal ha. Der hang vi på plass sekken, og fant plassen til Tuva. Helt fremme ved kateteret sto en lapp med navnet Tuva Sofie på.

Etter enda litt bildetagning, en sang og litt informasjon, ble vi foreldre jagd hjem, og barna skulle bli igjen alene, for å bli kjent. 

Jeg tok med meg Marie hjem for en kaffi og trilletur, og klokken ett var Tuva klar for å hentes...




Nå dro vi ut til byen for å treffe Linn, og nyte det vakre varme været i byparken! Tuva fikk leika seg, mens vi slikka sol. Ask fikk prøve å sette beina(/hendene) på gress for første gang, og du kan tro det var en spennende opplevelse!! 
Verdens beste Linn


Ask utforsker gresset




Guttene i mitt liv!

Tuva i  full sving...

 
 I går var Tuva på skolen til tre. Må jo prøve ut litt SFO også, å få lekt seg litt! Tror hun har hatt det fint på skolen hittils.. Blir spennende å se hvor lang tid det tar før jeg hører "du skal ikke følge meg inn". 
Det var litt oppdatering fra uken som var, nå skal jeg nyte helga med litt helgerydding og kos med min lille fantastisk hærlige familie!!! 
Hvordan gikk første skole-/barnehagedagen til barnet ditt?

Populære innlegg