En tanke om livets utvikling

A man should not strive to eliminate his complexes but to get into accord with them: they are legitimately what directs his conduct in the world.

Jeg kommer ikke unna å filosofere over livet hver eneste dag. Hva er det som gjør at jeg blir meg, og du blir deg? Er livet forutbestemt? Jeg pleide noen ganger å tro det da jeg var yngre, men dessto mer jeg tenker på det, dessto mer blir det feil i mitt hode. Om alt er forutbestemt, hvorfor er det da vits i å kjempe i mot de feidene man møter? De skulle jo gå som planlagt likevel. Da kunne man jo like gjerne gitt opp.

Jeg er ei ung jente, med nok av livserfaringer. Mye jeg kanskje ville vært foruten, men then again, da ville jeg ikke vært som jeg er i dag. Alikevel kommer jeg ikke unna tanken; hadde jeg vært et bedre menneske, et verre? Jeg vet godt at jeg har hatt svake kort på hånden, i mitt selvkritiske indre føler jeg vel at jeg alltid har hatt de. Noen ganger i løpet av desse årene har jeg fått utdelt noen ess, og tro meg, de har jeg også slitt for. Samtidig vet jeg at der er mange der ute som har fått det samme utgangspunkt som meg, og noen har brukt sjansene godt, mens andre har latt de gå fra seg. Jeg er vel en av de personene midt i mellom. Har ikke fått så mange sjanser å bruke, ergo ikke så mange jeg har latt gå fra meg.

De få personene som kjenner meg, kjenner meg virkelig. Nesten så jeg synes det er skummelt til tider. Jeg trenger ikke si noe, for de vet. Og det er godt å ha disse menneskene, selv om jeg ofte fornekter sannheten de legger i munnen sin. Jeg føler meg som et svakt menneske. Mennesket er svakt. Lett å manipulere.

Jeg merker hvordan jeg kan analysere min barndom frem til alt jeg fortsatt har i meg, den dag i dag.
Jeg hadde en fin barndom, så vidt jeg vet. Kan ikke huske noen traumatiske opplevelser. Ikke i min yngste barndom.. Dette er vel heller ikke sannheten. Jeg har vonde minner jeg, sånn som alle andre. Man vil bare ikke innrømme det for noen. Der var pesoner jeg fryktet, personer som gjorde meg vondt, personer jeg gjorde vondt.. Kan vel fortsette i det uendelige. Jeg vet at mye av det jeg opplevde forfølger meg ennå, enda jeg har blitt såpass voksen og burde vite, så er det ikke alltid like enkelt.
Det er vel en sannhet at barn kan formes. Jeg håper på å forme min datter vekk fra det jeg sitter med i dag. Jeg vil at hun skal leve livet fryktløs, modig og sterk. Deretter komme godt ut av det, med å gjøre noe hun vil, og trives med, i sin beste alder... Samtidig kan man ikke styre fremtiden, eller andre mennesker. Andre vil vel heller lære barna å være slemme. Kanskje ikke med hensikt, men der er nok mange som ikke skjønner at barn får med seg så mangt. Som moren min pleier å si; Små gryter har også ører.
Så folkens; Pass på ord og handlinger i barns nærvær!!!

Peace out!