Jeg kommer ikke unna å filosofere over livet hver eneste dag. Hva er det som gjør at jeg blir meg, og du blir deg? Er livet forutbestemt? Jeg pleide noen ganger å tro det da jeg var yngre, men dessto mer jeg tenker på det, dessto mer blir det feil i mitt hode. Om alt er forutbestemt, hvorfor er det da vits i å kjempe i mot de feidene man møter? De skulle jo gå som planlagt likevel. Da kunne man jo like gjerne gitt opp.
Jeg er ei ung jente, med nok av livserfaringer. Mye jeg kanskje ville vært foruten, men then again, da ville jeg ikke vært som jeg er i dag. Alikevel kommer jeg ikke unna tanken; hadde jeg vært et bedre menneske, et verre? Jeg vet godt at jeg har hatt svake kort på hånden, i mitt selvkritiske indre føler jeg vel at jeg alltid har hatt de. Noen ganger i løpet av desse årene har jeg fått utdelt noen ess, og tro meg, de har jeg også slitt for. Samtidig vet jeg at der er mange der ute som har fått det samme utgangspunkt som meg, og noen har brukt sjansene godt, mens andre har latt de gå fra seg. Jeg er vel en av de personene midt i mellom. Har ikke fått så mange sjanser å bruke, ergo ikke så mange jeg har latt gå fra meg.
De få personene som kjenner meg, kjenner meg virkelig. Nesten så jeg synes det er skummelt til tider. Jeg trenger ikke si noe, for de vet. Og det er godt å ha disse menneskene, selv om jeg ofte fornekter sannheten de legger i munnen sin. Jeg føler meg som et svakt menneske. Mennesket er svakt. Lett å manipulere.
Jeg merker hvordan jeg kan analysere min barndom frem til alt jeg fortsatt har i meg, den dag i dag.

Så folkens; Pass på ord og handlinger i barns nærvær!!!
Peace out!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar